Da mørket falt over Uppsala

Over Uppsala står himmelen blodrød,
den som trår sin bror ned, bærer et kors.
Skjoldet vårt er sprukket, men spydmuren står,
ennå brøler sangen Odins navn.
I den hellige lunden tar vinteren fyr,
selv blant de døde spennes stålet til strid.

Vi falt — sverdene frøs fast i hendene våre,
seierherrens hånd bøyde seg mot korset.
Over Uppsalas aske klinger en fremmed klokke,
det siste hærropet sitter kvalt i strupen.
Porten er brutt: korsets pest går fri,
men eden vår gløder ennå under jorden.