Synden ved å skåne

Befalingen ble gitt før de drog av sted,
og mellom linjene var det ikke rom for spørsmål.
For en gammel urett skulle de nå betale,
også de som ennå ikke kunne snakke.

Foran soldatene trådte husene langsomt frem,
røyk steg over takene; der inne ble mat gjort klar.
Den som sto ute på tunet, visste ennå ikke
at dommen over deres liv allerede var falt.

De spurte ikke etter navn og lette ikke etter våpen;
befalingen hadde alt bestemt hvem som skulle høre til blant de døde.
Forgjeves holdt noen seg stille bak døren—
stillheten endret ikke hvilket folk de var født inn i.

Saul lot Agag, kongen, leve,
og de valgte ut de sterkeste dyrene fra flokken.
Det de anså som verdifullt, drev de bort;
blant ruinene var ingen igjen som kunne protestere.

Da Samuel kom, talte Saul om seier,
men lyden fra flokken trengte gjennom ordene hans.
Det var ikke de tause husene han måtte svare for:
Det var at noe av byttet fremdeles trakk pusten.

Han hadde spart dem til offer, sa han, til alteret—
men lydighet var mer verdt enn brennende kjøtt.
Han mistet kongedømmet på grunn av dem han hadde skånet;
ingen der kalte sverdets verk en synd.

Til slutt drepte Samuel Agag fremfor Herren.
Fortellingen gikk videre: De lette etter en annen konge.
Til de ødelagte husene vendte beretningen aldri tilbake—
i dommen fikk bare han som ikke hadde drept alle, komme til orde.