Miðgarðr — Menneskenes verden

I Ymirs kjøtt skjærer vi den første fure,
av knoklene hans reiser fjellene sine murer.
Under skallen driver skyene, tunge av regn,
og havet ligger rundt hver strand som et grenseløst hegn.
Av brynene hans bygde gudene vårt vern,
så vi kunne stå mot jotners vold og jern.
Av to trær våknet Askr og Embla på en strand,
med åndedrett, forstand og ansikt formet av guders hand.
Siden begynner verden på nytt med hvert barn vi får,
og med hver grav flytter vi dypere inn i den vi går.

Midgard! Et åndedrags hjem i avgrunnens favn!
Med begge hender verner vi flammen mens natten krever vårt navn!

I dypet biter Jörmungandr i sin egen hale,
i kroppens ring går slektene gjennom livets dale.
Thors hammer verner grensen der farene står,
men mellom husene sliper vi jern til hverandres sår.
Den som sådde om våren, er navnløs død før året svinner,
til sønnen gir han jorden og sin ufullendte vrede i minne.
Når vinteren kommer, og ingen sommer følger dens spor,
vil ingen bror lenger kjenne igjen sin egen bror.
Ennå tenner vi ild, ennå kaller vi barna ved navn og ber,
mens havet der ute løfter hodet og ser.