Nordland

Over fjorden hviler en urørlig glans,
en sol låst i is på fjellenes panne.
Vinden kneler før den når hit,
og bølgenes røst når ikke lenger opp.

Den siste furua har røtter av rim,
bortenfor grenene vandrer ikke engang stjernene.
Der vender landskapet inn i sin egen stillhet,
der jord og død tar slutt.

Ni verdener bøyer seg inn i hverandre der,
den samme frosten løper gjennom Yggdrasils fibre.
Glør ulmer i hjertet av urgammel is,
og hvert dyp åpner seg mot en annen himmel.