Syndenes hage

En vokter steg fra himlens hvelv.
På grenen lå hans rim i kveld.
En kvinne redde seng av strå;
en fjær ble liggende derpå.
På grenen brast den hvite rim.
På lakenet lå blod som vin.
Ni måner gikk. Fra samme tre
falt skyggen dobbelt over sne.

Asasel brøt den mørke malm
og tente essen med litt halm.
Han smidde kniver, sverd og skjold;
snart lå hver åker brun og gold.
Ved pæretreet stod to brødre.
Den enes skjorte ble den rødere.
Ved middag falt en kniv mot jord.
Ved kveld lå hundre mann i blod.

Asasel lærte dem å slipe
en stein til lyset lot seg gripe,
å sverte øyet, hamre gull
og lodde ringen fast og full.
Et speil av kobber fanget blikket.
Hun gikk et skritt, men slapp det ikke.
Hun bar sin ring den samme natt
da fremmed hånd om hennes lå.

Semjasa skar sitt ord i barken.
Hermoni grov en rot av marken.
Den ene halvdel lindret sotten;
den andre sank mot begerbunnen.
Så bad en gartner om å drikke.
En trevl fløt opp. Han så den ikke.
Han ville nekte, løftet hodet.
En annens vilje formet ordet.