Fergemannens arv

Å muse, som kan hvert et navn,
før alt går inn i glemslens favn,
syng nå, mens båten ennå glir,
om det som går, og det som blir.

Sju byer lå på elvens bredd.
Sju tårn stod vakt i samlet ledd.
I klokkens malm stod navn ved navn,
så dypt som eggen skar i savn.

En vinter kom. Det falt ei snø.
Den blygrå elven ble en sjø.
Seks tårn gikk under, stein for stein.
Det siste knakk som morkne bein.

En fergemann drog ut sin båt.
Hans rygg var krum, hans trøye våt.
Han rodde taus med tau om liv,
til kjølen skar i siv og stiv.

Tre knuter bar han. Én var satt
for henne flommen tok en natt.
For barnet bandt han nummer to.
Den tredje gav han dem han rodde.

Men ingen kom. Da slo en klang
fra tårnet som for siste gang.
Før drog de ti når helgen kom.
Nå slo et tau i flomvann om.

Han vendte om mot klokkens røst.
Han søkte verken brød eller trøst.
Han satte kilen der det stod
et navn han bar i eget blod.

Et slag. To tegn lå i hans hånd.
De andre sank med jern og bånd.
Hans tunge fant de to som stod.
Hans munn stod åpen der han rodde.

Da vannet sank, lå bredden bar.
En gutt fant jernet der det var.
Han hamret mens en glo stod rød,
og smidde sigd av navnets glød.

Da byggen bølget tung og gul,
gikk jenta ut ved dagens skjul.
På eggen hvilte kveldens brann:
to tegn som ingen lese kan.