Hendene som ble liggende på terskelen

Over Gibea svant lyset langsomt,
to fremmede fikk endelig husly for natten.
Men knyttnever brøt husets stillhet,
og der inne kjøpslo menn om en kvinnes liv.

Fortellingen bevarte ikke navnet hennes,
bare at de sendte henne ut i sitt sted.
Ved daggry hadde hun nådd tilbake til terskelen—
døren var stengt, begge hendene hvilte på steinen.

Mannen ba henne reise seg og bli med. Hun svarte ikke.
Han tok henne hjem og delte kroppen i tolv.
Hun som ikke fikk vern i livet,
ble i døden brukt til å kalle folket til krig.

Hendene som kom for sent, grep etter våpen,
hevnen drog gjennom Benjamins land.
Da striden stilnet, ventet de foran mange hus
forgjeves på lyden av kjente skritt.

De sørget over stammen de nesten hadde utslettet,
så bestemte de over andre kvinners skjebne.
Fra Jabesj-Gilead førte de unge kvinner bort,
fra dansen i Sjilo røvet de flere til seg.

Slik ble sorgen nok en gang til en befaling,
og tapet til liv andre fikk råde over.
Ved fortellingens slutt var det igjen menn som vendte hjem—
den første kvinnens navn nådde aldri så langt.