Hagens første spørsmål

Før navnet mitt ble et ord for synd,
lå jeg på en varm stein i hagen.
Over meg hang grenene tunge,
og to mennesker gikk med bøyde hoder.

Alt var tillatt, ble de fortalt,
bare ett tre var forbudt.
Det sto midt i hagen, nettopp der
hver sti gikk over røttene.

Eva betraktet løvet lenge,
fulgte en bladnerve med fingeren.
Jeg tilbød henne ingen annen himmel;
jeg spurte hva hun fryktet.

Hun sa hun ville dø om hun rørte det.
Da kveilet jeg meg rundt en nedfallen frukt.
«Se», sa jeg. Vi ventet lenge.
Solen fortsatte sin ferd over meg.

Hun plukket den selv. Jeg rørte den ikke.
Skallet sprakk mellom tennene hennes.
Adam så først opp mot himmelen,
så la han frykten til side for en munnfull.

De så kroppene sine. Under fikentrærne
sydde de seg skjul av blader.
Jeg, som pleier å kaste hele hammen,
så for første gang noen skamme seg over sin egen hud.

Da skrittene nærmet seg, gjemte de seg,
og på spørsmålet svarte de med hverandres navn.
Til slutt stanset anklagen foran meg;
ingen var igjen å gi den videre til.

Siden har støvet knast under buken min,
ved hagens port dreier en klinge i lyset.
Jeg har aldri kjent smaken av frukten
likevel leter de etter giften i min munn.