Oppvåkningens forråtnelse

I drømmen levde jeg i årevis; jeg fikk et navn, et hjem, ansikter å kjenne,
hver morgen skjulte sollyset omhyggelig veggene der inne.
Men om natten trengte iblant en fuktig, svart flekk gjennom tapetet,
og bak den trakk noen pusten hver gang jeg selv gjorde det.

Så begynte jeg å se en feil i stadig flere kjente ansikter:
Smilene kom etter ordene; blikkene stanset uten utsikter.
Jeg holdt min mors hånd da hun døde; en kald finger rykket til,
og stemmen hennes lød bak meg: «Ikke kom hit. Hva som enn skjer, ikke våkn til.»

Den dagen jeg døde, stilnet langsomt alt i rommet,
ansiktene bøyd over meg revnet i øynene der lyset var omkommet.
Taket flasset av som papir som hadde ligget lenge i vann,
og bak det lå jeg våken, urørlig, mellom vegger bygd av kjøtt som aldri forsvant.

Jeg hadde ingen øyelokk; jeg måtte stirre mørket helt til bunns,
ved kroppen lå hvert avlagt liv, tomt og uten puls.
Barneansikter, gamle hender, ukjente munner i en haug
alle hadde vært mine, og alle gispet etter luft på kroppen min som ett eneste jag.

Min mors ansikt strakte seg ut fra veggen, men bak henne trengte andre på,
de tigget gjennom hverandres munner, med samme lunge gispet de så.
Jeg forsto: Ingen slipper bort, vi synker bare stadig lenger inn,
og det de der oppe kaller stillhet, er stemmen vår før den bryter ut av skinn.

Jeg ville drømme meg tilbake til én eneste smertefull dag som menneske,
men noe rørte pannen min og skrapte bort hvert minne jeg kunne ønske.
Nå ser jeg igjen det samme taket gjennom øynene til et nyfødt barn
og jeg gråter fordi jeg ennå husker, før de får meg til å tro på livet og dets garn.