Helheim — Adskillelsens rike

Nordover og nedover fører veien i det dype,
over Gjöll skinner broen der gullet dekker lyset.
Móðguðr spør ditt navn og hvilken ætt du har,
før hun lar deg gå dit den andre bredden tar.
Bak deg taler minnet ennå med de levendes røst,
foran deg klemmes stillheten mellom høye porter, uten trøst.

Der inne sitter Hel, Lokis og Angrboðas datter,
halvt kjøttfarget, halvt blåsvart, uten smil og latter.
Odin kastet henne ned og ga henne makt,
over dem som sykdom eller alder har brakt.
I blikket rører verken glede eller medynk seg,
hver nyankommen har sin plass ved slutten av sin vei.

I Éljúðnirs hall er Hunger navnet på et fat,
kniven heter Sult, sengen Sykdom — slik står alt parat.
Ved terskelen snubler sjelen som har kommet dit,
og hånden søker uvilkårlig hjelp i sitt slit.
Den husker ennå varmen fra en annen hånd,
men vet ikke hvor lenge den må vente på sitt bånd.

Hermóðr red i ni netter for å hente Baldr hjem,
og fant ham i hallens høysete da han nådde frem.
Hel krevde tårer fra alt som finnes, for å gi ham fri,
og verden gråt: dyr og mennesker, jord og stein deri.
Ett eneste vesen lot øynene forbli tørre og klare —
der hjemveien skulle vært, lå stillheten alene tilbake.