Svartálfaheimr — Dypets smeder

Under fjellet blåser belgene dagen frem,
glør lyser opp ansiktene i bergets hjem.
I dvergenes hender gir det glødende metallet etter,
for hvert slag faller mørke fra hvelvets tette netter.

Ívaldis sønner smidde Sifs tapte hår av gull,
Gungnirs spiss fikk støtet som aldri slår feil, av kraft var den full.
Skíðblaðnirs seil fanget vinden som førte skipet av sted,
og Loki steg opp med gudenes skatter fra mørkets smed.



Svartálfaheimr! Under steinen slår amboltens sang!
Herfra løfter himmelens herrer våpen til kamp!

I dypet av hvert håp de har, ligger vårt verk som vern —
men ingen smie binder skjebnen, verken i gull eller jern.



Blod rant i Brokkrs øyne ved belgenes glød,
et øyeblikk brast ildens åndedrett, og flammen sank og døde.
Mjölnirs skaft ble kort — men slaget truer fjell,
fra smedens sår faller skyggen over Thors hånd likevel.

Til Gleipnir flettet de lyden av kattens trinn,
fjellrøtter, fiskens pust og andre hemmeligheter inn.
Som silke la det seg om ulvens redselsfulle makt —
verden fikk en frist av tråden som ble strammet og holdt vakt.