Jötunheimr — Jotnenes land

Over Ífings strøm kan isen aldri slå,
mellom æsers og jotners land skal vannet alltid gå,
i tåken på den andre bredden blir menneskets mål for små.

Her er Ymir mer enn navnet på en kropp som ble til jord:
Gjennom Bergelmirs blod lever slekten videre og gror,
dypere enn fjellenes røtter går minnet etter dem som for.

Jötunheim! Forfedres røst, minnet som berget gjemmer!
Av deres døde ble verden skapt — den skjelver når dere hever stemmer!

Høyt i Þrymheimr bor Skaði i sin fars gamle sal,
med buen går hun gjennom snødekte lier, taus og sval;
ulvenes stemmer fyller den forlatte dal.

I Vafþrúðnirs hall settes hodet som pant for hvert svar,
selv Odin skjuler seg bak et annet navn han bar;
ett eneste spørsmål kan føre deg dit døden står klar.

Jötunheim! Forfedres røst, minnet som berget gjemmer!
Av deres døde ble verden skapt — den skjelver når dere hever stemmer!

I æsenes blod lever også jotnenes ætt,
slektskap og strid stiger opp fra samme dyp, like tett;
under hver fallende hammer brister fortiden de har delt.

Mellom tindene vandrer allerede sluttens klang,
i gamle hus står usagte navn og venter dagen lang;
når timen kommer, gir fjellene dem tilbake med rungende sang.