Álfheimr — Lysalvenes rike

For Álfheims stråleglans mister ordene sin røst,
lysalvenes skjønnhet overgår selv solens glød.
Bak øynene mine vandrer de ennå, lenge etterpå,
selv når hendene dekker ansiktet og ingenting er å se nå.

Da Freyrs første tann brøt frem, ble landet gitt
av gudene i tidenes morgen som arven han fikk.
En eldgammel gave knyttet til et barns smil —
nå sier jeg navnet og tenker på livets siste hvil.

I hvert lys ser jeg min egen forgjengelighet,
årene mørkner under huden i stillhet.
Lyden av mine skritt faller fremmed i det stille,
som om jeg bare husker livet jeg engang kunne ville.

Når solen en gang svartner der oppe i det blå,
og verdenstreet skjelver for det som kommer nå,
vil jeg lete etter denne glansen bak mine øynes slør —
for å vite hvor mye skjønnhet himmelen mister når den dør.