Vanaheimr — Vanenes land

I den svarte jorden spenner frøet seg i ro,
mellom røttene hviler somrene som lot det gro.
Vanaheim — de vise vanenes gamle land,
herfra ble Njörðr sendt som fredens pant til fremmed strand.
Krigen mot æsene stilnet, men minnet holdt seg våkent:
også overflodens folk visste hvordan sår ble åpnet.

Vanaheim! Spiren som den svarte jorden bærer!
Til hver rot klamrer livet seg — over den modnes alt som tærer!

Ved Freyrs navn venter den tørre furen på regn,
akset på sol, det trette mennesket på fredens tegn.
Hans makt er virksom der hvor jorden brister,
og spirer gror der sultens vinter grepet mister.
Men gjennom hver innhøsting hvisker tapets drag:
Det som gir oss føde nå, bøyes under sigden neste dag.

Vanaheim! Spiren som den svarte jorden bærer!
Til hver rot klamrer livet seg — over den modnes alt som tærer!

Freyja førte vanenes seid til æsenes sal,
for Óðr ble tårene rødt gull i hennes kval.
Begjær og sorg har samme røst når de kaller hennes navn,
og halvparten av de falne finner hos henne havn.
Når slutten kommer, vender Njörðr tilbake til sin jord —
han drar hjem mens verden skjelver, og undergangen gror.