Klagesanger fra vanhellige kristne

Vi slo ansiktet hans i gull, han som gikk barbeint,
og jaget den som håpet på brød, bort fra terskelen.
Vi skrev barmhjertighet over hver stengte dør,
mens vi der inne reiste en trone for frykten.
Nå ligger vi på kne og venter på at noen skal gi oss syndsforlatelse,
men etter hvert amen høres stemmen til dem vi stengte ute.

Herre, med navnet ditt dekket vi over det vi begjærte,
og risset våre synder inn i andres panner.
Nå styrter himmelen vi lovet dem, ned over oss,
og under den finnes intet sted å gjemme seg.
Forgjeves gråter vi: Fra hver tåre ser det samme ansiktet tilbake,
ansiktet til den vi trampet ned for å komme nærmere deg.