Det transilvanske begjæret

Av redselen din vet jeg at du ennå er min,
derfor lar jeg aldri tausheten din vare lenge.
Når du bønnfaller meg, venter jeg til alle ordene dine er brukt opp,
først da bøyer jeg meg nær og lar deg be igjen.

Jeg tåler ikke at tiden tar noe fra meg,
på andres ansikter straffer jeg hver dag jeg mister.
Den som ennå våger å stå foran meg med hevet hode,
skal i morgen lete i seg selv etter min skyld.

I den transilvanske natten våker ett eneste begjær:
å eie deg slik at ingenting av deg blir igjen.
Og når det ikke lenger finnes noe i deg som kan vende seg mot meg,
begynner jeg å hate deg fordi du ikke frykter meg nok.