Under Den Evige Natt

Her vandrer minnene med øynene lukket i fred,
et liv der jeg selv er blitt borte, streifer meg idet det glir ned.

Under den evige natt venter jeg ennå på deg,
men hvem ble igjen blant de døde — var det deg eller meg?

Jeg aner at noen der ute har drømt meg til liv,
jeg ligger urørlig i mørket, taus og stiv.

En velkjent stemme vil forme mitt navn i sin bønn,
den siste stavelsen drukner på vei gjennom nattens brønn.

Jeg ber at den som våkner der borte, må forstå,
og huske til morgenen kommer: Vi møttes der ingen kan gå.