Begravelseståke

Først forsvant de jeg tenkte på med kjærlighet,
så følelsen av at jeg burde savne dem.
Noe i meg kalte dem ennå tilbake fra tåken,
men for hvert navn ble det svakere, for hvert svar mer fremmed.

Tåken har lukket seg.

Til slutt kjentes selv pinselen som lindring,
og jeg følte takknemlighet mot det som hadde tatt alt.
En siste protest våknet i meg — også den ble dysset ned.
Siden har dets fred holdt meg fast, og ingen i meg frykter den.