Jeg vil drepe Gud

Jeg bøyer ikke kne, du gamle skjeggete herre, som fra din trone ser dem som trampes ned i jorden,
i ørene ringer alle bønnene som aldri fikk svar, mens de der oppe fatter tausheten din i gull.
Jeg er lei av at de kaller det nåde når du én eneste natt glemmer å straffe oss.

Kom endelig ned, legg skyenes filler fra deg, la meg se hva all denne røkelsen skjuler,
vis meg hendene: Har de noensinne arbeidet, eller bare risset dommer inn i pannene våre?
Med to blodige håndflater gravde jeg gravene til dem som stolte på deg til sitt siste åndedrag.

Jeg vil drepe Gud — deg, som krever enda mer takknemlighet etter hvert eneste tap,
så ingen mer skal bite tennene sammen og si: Det var vel dette himmelen ville.
Når jeg når himmelporten, slår jeg med nevene til de gylne naglene faller ut.

Og når du endelig står foran meg, griper jeg skjegget ditt, så også du må bøye hodet én gang,
og ramser opp navnene de forsøkte å overdøve med klokkeklang under din himmel.
Så velter jeg tronen din; jeg blir til morgenen for å høre restene av den kjølne.