Tusen piler ved Northumbrias kyst

Under morgensalmen var hånden min ennå stø,
så ble mastene flere ute på havet,
og blekket fløt utover i en halvskrevet bokstav.

Under tusen piler bøyde himmelen seg over oss,
jeg lette ennå etter amen da døren brast,
og broren som knelte ved siden av meg, falt over meg med hele sin tyngde.

Herre, de tar kalken din — hvorfor griper du ikke etter den?
Med boken klemt mot brystet kryper jeg bak alteret,
og for første gang ber jeg om at ingen må høre stemmen min.

Mot kvelden trekker vannet seg tilbake fra Northumbrias kyst,
jeg kryper gjennom gjørmen og slipper boken for å komme videre.
Bak meg blar vinden i sidene; jeg kan dem alle utenat.