Welcome to hell

Støyen har ingen grav — Til minne om Cronos

Fra nordens sot steg stemmen frem,
der røyk og rust var barndomshjem.
Fra fabrikkens mørke, svarte gap
kom lyden løs med hat og skap.

Fire strenger, jern og tre,
fikk selve stillheten i kne.
En bass som rev, en røst som skar,
med all den villskap kroppen bar.

Tre skygger brøt seg gjennom natt,
der scenens lys av svovel brant.
Et trommeslag, et strengehvin,
og mørket strømmet fritt som vin.

Et helvete slo porten opp,
og første plate satte stopp
for troen på en lyd så ren:
Fra rillene steg ild og sten.

Refreng
Cronos, din røst er ild som slår!
Den trosser graven, år for år!

Den neste skiven ga et navn
til mørket uten hjem og havn.
To ord ble risset inn med stål,
og nye struper fant sitt mål.

Her fantes ingen hellig lov,
kun strenger slitt av svarte klov.
Det stygge fikk sin egen glans,
det rå fikk kraft og eksistens.

Med Satan raste krigens kor,
en langstrakt natt fikk egne ord.
Besettelsen slo dype spor,
og støyen vokste over jord.

Et bånd gikk rundt fra hånd til hånd,
og knyttet unge sinn i bånd.
Langt mot nord tok andre fatt
og svarte gjennom frost og natt.

Refreng
Cronos, din røst er ild som slår!
Den trosser graven, år for år!

Av farten vokste egg og stål,
av dypet steg et nytt slags bål.
I andre hender brant det klart,
med første gnist bevart og spart.

Da kretsen brast, stod navnet fast,
mens nye ansikt bar dens last.
Igjen slo bassen jord til støv,
og røsten raste, rå og grov.

Årenes gang fikk aldri fred
til å slipe tennene ned.
Selv siste skive bar et bitt
som rev i mørket, fritt og stritt.

Nå hviler hånden taus mot tre,
og ingen streng blir tvunget ned.
Men gjennom hver forvrengte klang
går skyggen av den første sang.

Refreng
Cronos, din røst er ild som slår!
Den trosser graven, år for år!