Den sjuende stemmen

Ved midnatt hørte kystens vakt
seks bankeslag fra brønnens sjakt.
Et lodd hang stille i en snor.
Ni favner ned lå bunnens slam.
Han grep om tauet, stramt og vått.
Fra dypet kom det svar: et rykk.

Ved daggry dro de garnet inn.
En grønn stein lå der, glatt av slam.
Seks menn stod bøyd ved tegnene,
og hver leste dem fra sin kant.
Hva de så, sa ingen noe om.
Den kvelden kom ingen av dem hjem.

Ved fjære sjø fikk presten se dem
på kne i mudderet ved land.
Seks tørre struper sang: «R’lyeh.»
Den sjuende stemmen luktet salt.
Han holdt for ørene med begge hender.
Først da hørte han hvert ord.

Refreng:
Seks stemmer stiger. Havet tier.
Seks munner lukkes. Én taler ennå.
Hold pusten mens du teller dem.
La stillheten imellom stå.
Cthulhu puster der han drømmer.
Hvem slapp pusten din ut?

Ved morgengry stod byen der
hvor bøya duppet dagen før.
Nedover trappen rant hvitt skum.
Det nederste trinnet stod på himmelen.
En måke fløy mellom to tårn.
Det samme vingeslaget varer ennå.

Først, gjennom sprekken i porten,
så de to tynne vingehinner skjule månen.
Så strakte en arm seg over sjøen.
På land ble hampetauet stramt.
Fra brønnen steg det samme spannet
som ingen hadde firt ned dagen før.

Ved middag slukte sjøen byen.
Rundt steinen vokser sivet tett.
Av vaktmannen står ett spor igjen:
seks skår på brønnsjaktens innside.
I natt skjærer noen det sjuende.
Du har kalkstøv under neglene.

Refreng:
Seks stemmer stiger. Havet tier.
Seks munner lukkes. Én taler ennå.
Hold pusten mens du teller dem.
La stillheten imellom stå.
Cthulhu puster der han drømmer.
Hvem slapp pusten din ut?